Reformer innen offentlig sektor er komplekse prosesser. Utdanningsreformer er ingen unntak. I en ny antologi undersøker en rekke forskere hvordan Strukturreformen fra 2015 har satt sine spor i UH-sektoren.
Den nye antologien Geografi, kunnskap, vitenskap (Knudsen & Lauvdal 2019) tar for seg den historiske utviklingen som har preget universitets- og høyskolesektoren i Norge. Nicoline Frølich (NIFU), Jarle Trondal (UiA), Joakim Caspersen (NTNU) og Ingvild Reymert (NIFU) har bidratt med et kapittel om reformer i UH-sektoren.
Etter en periode med utbygging av UH-institusjoner, hadde Norge ved inngangen til 1990-tallet antakelig et av verdens mest desentraliserte UH-systemer målt i forhold til folketallet. Deretter startet en epoke med reformer for konsentrasjon og samling, med mål om å styrke kvalitet, forskning og nasjonal konkurranseevne.
Kapittelet ser nærmere på Strukturreformen og hvordan den påvirket utdanningsinstitusjonene i landet. Reformen ble lansert i 2015 og medførte store organisatoriske endringer gjennom fusjonsprosesser mellom høyskoler og universiteter. I likhet med andre reformer bestod Strukturreformen av en rekke ønskelige, men konkurrerende målsettinger som blant annet høy kvalitet på utdanning og forskning, regional utvikling og verdensledende akademiske fagmiljøer. Kapittelet argumenterer for at høyere utdanningsinstitusjoner burde utforme organisasjonsdesign som støtter komplekse institusjoner med å gjennomføre komplekse reformer. Et effektivt organisasjonsdesign for å realisere konkurrerende målsettinger handler ofte om å finne balanse mellom konkurrerende målsettinger og løsninger.
Kapittelet er Open Access og kan leses her: Reformer i UH-sektoren. Det muliges kunst.
https://doi.org/10.23865/noasp.73
For mer informasjon, kontakt:
Nicoline
Frølich, forskningsleder, Høyere utdanning
nicoline.frolich@nifu.no
(+47) 960 94 037 / (+47) 906 70 039