Siden 1950-tallet har høyere utdanning i Norge gjennomgått en stor ekspansjon. Dette har skapt endringer både regionalt og nasjonalt. NIFU-forskere stiller spørsmål om regionale mål er blitt mindre viktig, eller har de antatt nye former?
I den nye antologien Geografi, kunnskap, vitenskap (Knudsen & Lauvdal 2019) forsøker en rekke forskere å gi et riss av den historiske utviklingen som har preget universitets- og høyskolesektoren i Norge. NIFU-forskerne Per Olaf Aamodt og Lars Lyby har bidratt med et kapittel om de skiftende politiske prioriteringene innen høyere utdanning.
Norge, i likhet med andre industrialiserte land, gjennomgikk en stor ekspansjon innen høyere utdanning på slutten av 1950-tallet. Fra 1960-tallet ble det bygd ut UH-institusjoner utover landet, spesielt for å dekke behovet for høyt utdannet arbeidskraft. I tillegg var det et ønske om regional utvikling ved å skape alternativer og gi enklere tilgang til høyere utdanning flere steder i landet.
Basert på sentrale politiske dokumenter for høyere utdanning, bidrar kapittelet med en analyse av de regionale utdanningsinstitusjonenes rolle og prioriteringer. På 1960-tallet var målet hovedsakelig å lokalisere institusjoner for å rekruttere studenter og utdanne den lokale arbeidskraften. Dette er fortsatt tilfellet, men siden den gang har lokaliseringsaspektet blitt nedtonet mens innovasjon og forskning- og utvikling gradvis har blitt en viktigere del av den regionale rollen. Kapittelet ser nærmere på denne utviklingen og stiller spørsmålet: Er distriktspolitiske hensyn og regionale mål blitt mindre viktig, eller har de antatt nye former i våre dager?
Kapittelet er Open Access og kan leses her: Instrument eller institusjon? Skiftende politiske prioriteringer.
https://doi.org/10.23865/noasp.73
For mer informasjon,
kontakt:
Per Olaf Aamodt, forsker 1, Høyere utdanning
per.aamodt@nifu.no
(+47) 902 95 703